Hun tar en pause, vender seg mot eikekisten og sier med klar stemme:

«Min gode gutt. Du skal vite, og det vet du, at det å dø er å bli født inn i kraften som alltid ter seg virksom. Det å leve er å søke et liv i denne kraften.”

«Du ville leve ditt liv under mottoet ‘Min eigen veg må eg finne’. Etter hvert på din livsveg, da angsten og sosiale fobier herjet, identifiserte du deg med diktet ‘Einsamflygar’ og fant trøst i det. Gjentatte ganger møtte du Dødens ansikt, både personlig og i dine omgivelser, men hver gang evnet du å være i Livet for der å bidra til Skapelsen.»

«Jeg vil likevel si deg: Du verken var eller er ‘ein einsam flygar’. Ikke på den virkelige måten. Slik jeg tolker diktet, er det å være alene en illusjon. Bevisst eller ikke, du er alltid inkludert i dette som er ‘bakom alt’, eller ‘det umanifesterte’, som Eckhart Tolle skriver, eller i nullpunktfeltet, for å holde oss til Ervin Laszlo. Jeg har nemlig også lest Revolusjon i vitenskapen.»

«Eller som Vigdis Garbarek opplevde da hun en høstdag fanget et lønneblad i hånden og opplevde det forunderlige i å SE bladet, slik det virkelig ER. Som et ‘røntgenbilde’ så jeg sammenhengene i kosmos, fortalte hun. Denne opplevelsen kom til å endre livet mitt.»

«Din lekse i livet var å oppleve, for så prøve å gjennomskue blendverket, hildringen, illusjonen – det som førte med seg så mye frykt, misbruk og utenforskap. Alt dette fordi du skulle gjennomleve alle erfaringer, og som du skrev: oppleve å være en hvit spire på dolokket, den som gjentatte ganger faller i kloakken, eller som røveren på korset som ble latt igjen. Og som Judas, for hvem skulle ellers sveket?»  

«Hevneren fra Oc mente seg djevlebesatt, det kan hende, men nå er demonen i ferd med å integreres, han er langt på vei uskadeliggjort. Du er blitt en gjennomskuer.»

Hun fortsetter, stadig vendt mot kisten: «Gjennom ulike liv er du blitt stadig mer bevisst og opplyst. Ditt bidrag til Skapelsen er betydelig, slik alles bidrag er. Men du må nok flere turer innom Gehenna, du har ennå blinde flekker du skal evne å se gjennom. Slik er det å være en del av Evolusjonen, der Skaperen opplever seg selv – som bevisstheten i alt.»


«Du har opplevd den store kjærligheten, min venn. Det er ikke alle forunt. Du har til denne din jordingsdag ønsket at Knut Skrams eminente ‘Jeg elsker deg’1 skal ljome ut over høyttalerne. Du har ønsket denne sunget for din elskede i dag, slik du alltid har hatt henne i ditt hjerte og sinn.»

«Du har også erfart omrisset av PS2, en merkelig benevnelse du brukte på overskridende erfaringer. Som en Johannes så du spantene til en ark som vil bli bygget og sjøsatt. En gang vil vi alle få leve på regnbuebroen med full innsikt. Vi vil være lys og oppfylle Skapelsens hensikt.»

«Kanskje er det som du hevdet: PS2 er umulig å beskrive. Ganske enkelt fordi vi ikke når opp til dette guddommelige nivået. Men vi fødes med en utrolig skaperkraft, og kanskje vi med våre evner blir i stand til å skape en link til noe som kan akselerere skaperverket til himmels, for å si det slik».

Slik avslutter Rønnaug «sjamanens tale ved graven». En tale for den døde som kime til liv. Og det er forunderlig hva mer hun hadde i ermet. Med de pårørendes samtykke hadde hun bedt sin svært unge sørsamiske sjelevenn Marja Helena Fjellheim Mortensson fra Svaahken sijte (Elgå) om å joike «Delvieh».2

Her fra mitt referentsted, hvor nå det er, sitter jeg med en underlig følelse av at unge Marja trer inn på scenen sammen med Rønnaug, eller rettere, de glir over i hverandre. En samisk sangoma, en noaide eller naejttie på sørsamisk, en side i livsboka som vendes, sider som representerer urfolks og menneskers suverene identitet som grunnlag for jordens enhet.

Marja Helena kan med sin kraft, integritet og mot til å stå opp for fordrevne minoriteter og enkeltmennesker, minne om tippoldemor Marja som kjempet for fattige, syke og utstøtte i Toten. Og hennes datter Johanne Braëmines anstrengelser for å bedre Christiania Tugthus’ avdeling for sterkt sinnslidende. Mon tro om det ikke fins en link i aneboet – i gener eller tidligere liv.

Tittelen «Delvieh» utfordrer. Ordet betyr «å gjenvinne synlighet» eller «komme til syne». Det peker på historiske spor fra et folk i Sameland, Sápmi, som ved tvang fikk språket og dermed identiteten langt på vei slettet. Gjennom vreden er sporene synliggjort, og forståelse og tilgivelse kan skje.

«Delvieh» kan òg knyttes til katarene, kjetterne, de alternativt kristne som ble totalutslettet. Spor kommer også her til syne gjennom ruiner og reinkarnerte liv. Vredens avtrykk henger ennå igjen i luften over vinstokkene på de blodstenkte markene. Katarpresten Esclarmonde Parfait de Foix så et potensial for fornyelse av katarismen bort fra ensidig dualisme. Hun så også muligheten for dialog og tilgivelse. Men pave Innocens III viste ingen nåde; både hun, familien og skriftene hennes ble brent. Vreden er ennå massiv, selv om pave Johannes Paul II omsider har bedt om unnskyldning for drapene på titusener av liv. Esclarmonde hadde som katarer flest arbeidet for å synliggjøre sporene av Jesu opprinnelige budskap, uten det virvar av dogmer som kom til. Mye sjamanisme i disse sporene. Mye ekte kristendom.

Med «Delvieh» og «Jeg elsker deg» som ankerfeste ble ikke begravelsen en jammer. Den ble en lovsang. Den ble et løfte om at «alt som er» vil «komme til syne» i nye liv. Et løfte om at alle spor er bevart i kosmos, som et påbyggingspotensial.

Min elskede viv, min gode eks, mine tre sønner og fire sønnesønner – alle fulgte kisten og senket den i den jorden vi alle er med på å heve.

1. Du kan høre den nå aldrende Knut Skram synge «Jeg elsker deg» på Spotify, Apple Music, Youtube Music.

2. YouTube: Marja Mortensson: Delvieh – Beautiful Joik – Sámi Music. Se på nettet hele den unike jubileumskonserten Jielemen aavoe i regi av NRK og med kongen og styresmakter til stede. 22 år gamle Marja er gjennomgangsfigur som både åpner og avslutter.

«Leve gamlekongen, han er ikke død», messet nå avdøde biskop Ola Steinholt da viven og jeg besøkte ham i bispegården i Tromsø.

Kong Haakon skulle egentlig gjemt seg i bispegården da han med tyskerne i hælene flyktet opp Hedmarken og videre til Tromsø. Han var etter okkupasjonen på vei til England sammen med kronprins Olav og representanter for regjeringen, en flukt biskop Wollert Krohn-Hansen beskriver i sin bok Den brente jord. Men kongen og hans følge ble i siste øyeblikk hindret i å søke tilflukt i bispegården. Den ville vært et for opplagt bombemål.

I London uttrykte kongen aldri tvil om hvilket svar han skulle gi stortingspresidenten på spørsmålet om abdikasjon og om Norge etter presidentskapets forslag skulle inngå samarbeid med tyskerne. Han svarte definitivt nei på spørsmålet om kapitulasjon.

Kong Haakon gjentok begrunnelsen for sitt kraftfulle svar da han besøkte biskop Krohn-Hansen og oss i bispegården etter krigen. Min mor ble så imponert over kongen at hun aldri fikk seg til å vaske mokkakoppen han drakk av. «Bedste kaffe nogensinde», hadde kongen sagt. Det var kanskje derfor han i årevis gikk igjen i salongen der kaffen til kongen og følge ble servert. Det hevdet i hvert fall Ola Steinholt; han hadde mang en prat med kongen post mortem.

«Sterke åndelige samtaler med den rakryggede gamlekongen, han satt alltid der borte da vi hadde kontakt», sa han og pekte i retning sofaen i salongen. «Etter hvert la jeg merke til at kongens besøk alltid skjedde mellom klokka 15 og 16 på ettermiddagen. Om vinteren var det skumringstimen.»

Nokså overraskende fortalte han at kongen var opptatt av engler, til tross for at Kirken, som han var overhode for, var nokså lunken til slike åpenbarelser. Han hadde, fremdeles som gjest fra det hinsidige, fortalt om et besøk av to engler i gyllen uniform eller rustning idet han skulle gi sitt avgjørende svar fra London om samarbeid og abdikasjon. Han hadde bare ti minutter til rådighet før utenriksminister Halvdan Koht skulle utarbeide svaret fra kongen til et telegram. Det ble hevdet at statsminister Nygaardsvold i mellomtiden hadde fått sammenbrudd. Et samlet Storting hadde innstendig oppfordret Hans Majestet og regjeringen om et standpunkt for overgivelse som innebar abdikasjon. De ønsket samarbeid med Hitler.

«Ingen kapitulasjon, vi skal kjempe», var konklusjonen på kongens lengre svar fra London.

Steinholt fortalte at kongen beklaget at han aldri hadde turt å fortelle om englene; han var redd latteren, tiden var ikke moden for sånt. Men nå, fra det hinsidige, ville han gjerne få dette inn i historiebøkene, og Steinholt sa han vurderte å ta kontakt med Tor Bomann-Larsen, den autoriserte kongebiografen. Kan ikke se at det kom med i Svaret, som jeg fikk av svigers, men flere bøker er visst på trappene.

Jeg mener bestemt at Steinholt fortalte mer av det kongen hadde sagt, noe om rådgivere, men greier ikke helt å lete det frem i hukommelsen. Imidlertid kommer jeg på at jeg periodevis førte reisedagbøker fra turene våre. I boden finner jeg notisboka fra Nord-Norge-turen. Men står det noe der fra samtalen med biskopen? Jeg blar ivrig noen sider. Så husker og ser jeg det hele for meg, idet jeg tenker: Dette kommer ikke leserne til å tro. Men det er sant, jeg lyver ikke for konge og fedreland.

Jeg hadde notert følgende:

«Dere på jorden», hadde kongen sagt, «dere har en hær av rådgivere, om dere bare vil søke råd der kraften er virksom. Rådgiverne, englene, står til deres disposisjon døgnet rundt, de bor som en potens, som et anlegg i dere selv. Hvis jeg skulle reinkarnere en gang, ville jeg komme, ikke akkurat som en engel, men som en veiviser til englene.»

Jeg må si jeg gjør meg mine tanker om hvem som senere kom!

Det med engler er spesielt. Denne boka var ikke planlagt, ingen disposisjon ble skrevet, jeg hadde i tankene en helt annen bok fra min tid med reikihealeren. Men etter å ha prestert innledningen ble jeg fullstendig satt ut da store, lodne og kraftfulle engler seilte forbi vinduet. Hvem ville ikke blitt det? Etter hvert manifesterte et helt englehav seg, det var jo fullstendig uvirkelig, samtidig som det var høyst virkelig for meg. I det følgende måtte det gå som det gikk, englekraften kom til å prege boka etter hvert som jeg stadig fikk se hendelser fra eget liv foran det som så ut som et gråhvitt lysende englehav. Hele tiden med mitt alter ego Hans Adam Vark som supervisor.

Da biskopen fortalte om gamlekongen som gikk igjen, tok jeg det mest som en morsom spøkelseshistorie. Han hadde sett et gjenferd, jeg hadde jo også sett mye rart i livet, blant annet en engel da jeg var 13.

Ola Steinholt besøkte Vålerenga kirke i forbindelse med en konferanse om seksuelle overgrep der en kollega av meg i SMI-menn fortalte om hva han hadde vært utsatt for. Steinholt var særlig opptatt av overgrep i geistlige miljøer og mente det var store mørketall. Han tok til orde for kirkelig vigsel av homofile og for å åpne vigslede kirkelige stillinger for samme. Han var svært uenig med prester som Egil Svartdahl, som mente at homofili var en sykdom som kunne helbredes. Særlig kom han i disputt med en prest som mente at homofili kunne sidestilles med pedofili. Verken Jesus eller Paulus kritiserte slavehandelen i sin samtid, et argument for at ordene om homofili og kvinners underdanighet i menigheten er kulturelt betinget. Ola Steinholt var heller ingen støttespiller for helvete. Han var erklært tilhenger av miljøkampen og støttet Johs Røde på Ramberg i hans motstand mot atomavfallsanlegget i Sellafield. Og han ble en god venn av den liberale «løvemanke»-bispen Tor Berger Jørgensen i Bodø, som etter i en årrekke å ha vært generalsekretær i konservative Det Norske Misjonsselskap skiftet homofilisyn etter en venns død. I dag videreføres denne linjen gjennom vår nettopp utnevnte Flakstad-biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes.

Om Ola kan en si at han søkte sannheten i den grad den var å finne. Det å ikke alltid ha bastante svar var hans styrke. Synd han er død, han kunne sikkert fortalt mer fra samtalene i den gamle røkesalongen. Som nevnt var det som regel i skumringstimen han hadde besøk av kongen fra det hinsidige. Ved en av disse anledningene spøkte Ola med at kongen sikkert fikk vel så god kaffe der han nå oppholdt seg. Kong Haakon skal ikke ha svart på det, men han skrøt hemningsløst av Kenya-kaffen som mor hadde fått av en misjonær. Han hadde i det hinsidige heller ikke glemt fyrstekaka og mokkabønnene han ble traktert med, og han hadde til og med kalt min mor Astrid for en hjemmets engel. Husker jeg tenkte at akkurat det var nå litt drøyt, da.

Men hun kunne fremstå som den englelike personen hun ikke alltid var. Nå tenker jeg at kongen hadde rett, om han så henne slik hun virkelig er – bak alle jordiske illusjoner, slik jeg etter hvert gjorde. Ja, der har vi det igjen, «bak illusjonene», som den klarsynte var så opptatt av og jeg så irritert over. Hun var inne på noe og mente sikkert at mine skrøpelige sider ikke uttrykker hvordan jeg egentlig er. Det samme kan en si om Tomas Elensens elende og Olufine Halvorsens tragiske skjebne. Den klarsynte mener sikkert at vi alle egentlig er prakteksemplarer som gjennom våre jordiske liv må gjennom harde erfaringer for å bli opplyst og seende. En bevissthet som Eckhart Tolle beskriver slik:

«Vi kan få små glimt av innsikt, men så glir vi fort tilbake i et slags karmamørke, men for hvert lysglimt utvides synet inntil evolusjonen bringer oss helt frem.»

Ja, og så må jeg selvfølgelig referere Steinholts kommentar om det kongen sa om far. Dette skjønte jeg ikke da, men heldigvis hadde jeg notert stikkord. I notatene hadde kongen kalt far for en av heltene som reddet kisten til hans kones døde kropp. Kongen hadde rørt ytret sin takknemmelighet og beklaget at far hadde måttet gjennomgå harde avhør på Victoria terrasse. Han var svært takknemlig for at han ikke hadde røpet hvor sarkofagen befant seg. Far var jo den eneste ansatte i Gamle Aker kirke som kunne ha opplysninger om gjemmestedet. Jeg forsto lite da Ola fortalte det. Tror ikke han forsto det selv heller, han kjente nok den gamle historien like lite som meg. Barndomskameraten min Håkon, sønn av residerende kapellan Martin Tveter, fikk også hilse på kongen. Det var han som fikk sitte på ned bakken med min nye rattkjelke. Håkon syntes det var veldig stas med besøk av en konge, som attpåtil hadde samme fornavn. Han hadde som meg, seks år gammel, lært bokstavene. Han skrev dagbok, mens jeg førte vær- og hurtigrutebok og akkurat da var opptatt av hurtigruteskipet Mira. Ola biskop fortalte at han i kottet på kontoret hadde funnet noen løse ark hvor et barn hadde skrevet noe med store bokstaver. Ola sa at på ett av arkene sto det noe om en konge som skulle komme klokka tre. Først senere satte han dette i forbindelse med tiden for kaffeserveringen klokka 15 og utover, nettopp i den tiden han hadde hatt sine samtaler med kongen fra det hinsidige.

Utdrag fra VARKS VERDEN

Det gamle vegguret slår tungt halv fire natt. Uff, det var som å kjenne et hardt hjerteslag. Et slag som statistisk innleder vår farligste time, vargtimen. Dødens time. Men også timen for fødsler. Det er hevdet at fullmånetid ytterligere øker døds- og fødselshyppigheten. Det er noe med kroppens tidevann. Særlige utslag skal den store supermånen gi, og enda mer superblodmånen, den vi kommer til å oppleve neste natt – 28. september 2015 – fra halv fire og utover. Månesyke blir deprimerte og/eller tipper over i kreativ galskap. Mye roter seg rundt i hodet mitt klokka halv fire denne natten.

Det blir morgen. Hjernen er nullet. Det å sove på stigende fullmåne ga ingen avklaring på hvordan jeg skal fullføre historien om Hans Adam Vark. Han har lett for å glippe, slik han gjorde allerede på første ark. Derfor vil jeg la kommende natts superblodmåne passere.

Allerede ettermiddagen før blodnatten kjenner jeg at det siger på meg, tungsinnet. Faller i anfektelser om min egen død, men dør jeg halv fire kommende natt, blir det jo ingen avslutning, ei heller bok. Kanskje bør jeg gi viven passordet? Nei, jeg må nok, som tidligere, lite på at kraften ter seg virksom.

Etter denne gysen over eget endelikt, fortsetter jeg å grunne over tiltagende kriser på jorden, dens undergang i klimakatastrofer og kriger og at vår ende blir som den golde planeten Mars. Dette i sterk kontrast til oppstandelsen på regnbuebroen slik jeg visjonerte i Referatet.

Så får jeg i saklige Aftenposten øye på en svært urovekkende henvisning om blodmåner, en såkalt tetrade. Søker nettet og får raskt for meg at denne siste av fire fortløpende måneformørkelser vil markere innledningen på endetiden, slik amerikaneren John Hagee profeterer i boka Four Blood Moons. Jeg var jo egentlig av den oppfatningen at Jesu tilbakekomst billedlig ville skje inni hver enkelt i form av opplysthet, men i min depressive tilstand blir jeg urolig for om mor kan ha hatt rett: at han vil komme igjen i skyene og holde dom. Slik han gjør i Aril og Egil Svartdahls «realistiske teateroppsetning om livet etter døden; et stykke som forteller deg sannheten om himmel og helvete, formidlet gjennom Guds, den allmektiges kjærlighet», som jeg leser på VHS-kassetten til HIMMELENS PORT & HELVETES FLAMMER. Dette ildevarslende coveret som jeg fremdeles har stående i bokhylla, merkelig nok. Domsengelen lot en luke i gulvet åpne seg, og de øldrikkende og skrålende ungdommene for lukt i ildovnen til evig pine. Skikkelig skrekk-action foran perleporten.

Etter disse destruktive bekymringene slår jeg på radioen for å finne noe mer oppløftende. Jo da, der brøler i høye oktaver Øivind «Elg» Elgenes refrenget:

«Æ sa gud hjælp mæ hjem/ Hjælp mæ hjem/ Te uansett kor æ kjæm/ De e den samme guten som søng/ Gud hjælp mæ hjem.»

Elgs kommentar: «Gud, kor d passe med den sangen en tidlig søndagsmårra.» Han synger med rå innlevelse, og det grøsser i meg. Da er det i hvert fall håp, tenker jeg.