Jeg oppsøker munchmuseets lille bibliotek. Boka er kommet, altså boka til Carlo Rovelli: Tid. Carlo kan kunsten å skrive fysikk for hvermann, til og med for meg som hadde en heller dårlig engelskartium. Mens jeg sluker sidene minnes jeg min lærer på BI som også var opptatt av tiden som går – og går (Gerson Emanuel Komissar til minne). Han var ikke riktig som andre, vi hadde ham i faget mekanisk teknologi (Mek/Tek) og han likte ofte å bevege seg utenom pensum. Han tok oss med til kvantene, og derfra husker jeg at en singularitet er et punkt hvor fysikkens lover friker ut; størrelser som energi, vekt og varme blir uendelige.
I dag benyttes betegnelsen singularitet også på andre områder f.eks i kunstig intelligens, artificial intelligence, forkortet AI. Slik jeg forstår beskriver det vippepunktet der AI overskrider menneskets skapende og problemløsende intelligens og dermed åpner et uendelig potensial når det gjelder utvikling. Et punkt der teknologien fortsetter å akselerere eksponentielt og vi kanskje kan nå en nirvanaliknende tilstand hvor evolusjonen fullendes i lys. Noen vil kalle det et gudegitt kjærlighetslys.
«Et kjærlighetslys», sier Gerson, som også deltar under eika. Han smaker på ordet og tilføyer:
«Frykten er at AI kan utvikle seg destruktivt med undergang som resultat.» Han har i minne krigens jødeutryddelser.
«Vippepunktet passeres på en tid vi ikke vet. Vi kan være få år unna å skape prosessen som transcenderer dette punktet. Dersom dommedagsklokka aktiveres, vil den telle ned mot tolvslagets ragnarok slik vi har sett for oss kjernefysisk utslettelse, biologisk tilintetgjørelse, klimakollaps, solstormkaos, vulkankatastrofer og asteroidenedslag – for å nevne et utvalg endetidsscenarioer.»
Flere kjente størrelser slutter seg til Komissar under eiketreet. Jeg er overrasket over å se evangelist Emanuel Minos. Han sitter i dype samtaler med Elon Musk, Stephen Hawking og Yuval Harari. Så ser jeg filosof Arne Johan Vetlesen, han hadde nettopp en kronikk i Aftenposten om den forestående klimakatastrofen. De samler seg i en temmelig opphetet diskusjon om hvorvidt vi kan øyne et håp for Jorden.
«Vi kan nok håpe, men vi må arbeide som om vi ikke har noe håp», innleder Arne Johan.
«Vi skal greie å redde menneskeheten som art», sier Tesla-gründeren. «Jeg har konstruert gjenbruksraketten SpaceX som kan frakte hundrevis av menn og kvinner av gangen til Mars med utstyr til livsopphold. For jordens skjebne på sikt er jeg derimot pessimist. Jeg er redd teknologien på et eller annet tidspunkt løper løpsk. Våpen får AI og kan operere på egen hånd med enorme ødeleggelser. Vi bør ha en reserveløsning på andre planeter.»
Emanuel Minos tror på sjelens frelse, men er enig med Musk i at det kan være grunn til pessimisme. Han ønsker å være realist:
«Når atomvåpen først er oppfunnet, vil de bli brukt, det er en illusjon å tro noe annet. Intet som er oppfunnet, kan uoppfinnes, og alt som er definert, vil en eller annen gang komme til bruk. Begrepet harmageddon ble introdusert av forfattere for over to tusen år siden. De hadde en intuisjon om hvor utviklingen går når kontrollen svinner. Johannes’ åpenbaring gir bilder på det.»
Vetlesen vil gjerne tilbake til håpet. Han sier at det ser ut som om det nettopp er håpet som vil forråde oss. Vi håper og tror at det går bra til slutt. Det samme gjør politikerne. De tør dessuten ikke stramme inn nok av frykt for å tape velgere. Det er som å sitte stille i båten og håpe at det går bra til tross for at vi driver mot brottene.
«Jeg tror dessverre at jordens eneste sjanse er at det skjer en megakatastrofe som vekker oss alle. Som får absolutt alle ressurser til å dra samme vei. I så måte er jeg optimist. Men slik det nå ser ut, greier vi ikke togradersmålet, ikke tre og knapt fire heller – og med fem graders oppvarming og mer blir det for hett. Da kan vi få et akselerende helvete på jorden.»
«Som Norges fremste klimaforsker, Knut Halvor Alfsen, sa nylig: ‘Jeg er blitt pessimist, jeg tror ikke vi greier å stanse global oppvarming før det er for sent. Vippepunktet er i ferd med å passeres. Sivilisasjonen er en skjør sak. Når det begynner å knake med ødelagt økonomi, enorme flyktningstrømmer, med matmangel og epidemier, kan vår sosiale orden bryte sammen. Vi vil se bander herje rundt uten lov og orden, noe av det vi har sett i såkalte endetidsfilmer. Nød får onde krefter til å eskalere …’»
Vetlesen tar en pause før han fortsetter med et annet sitat av Alfsen:
«Selv om alle verdens ledere i morgen holder hverandre i hendene og blir enige om å kutte alle utslipp, vil vi likevel få tre graders temperaturøking. Vi vet at det ikke kommer til å skje. Da er vi på vei mot noe definitivt enda verre. Vi kan ikke lengre håpe på å unngå krisen, for det greier vi ikke, kollapset kommer og vi må tilpasse oss.»
Gutten på steinbenken har rukket å bli ungdom. Han holder opp historikeren Yuval Hararis to siste bøker, Sapiens og Homo Deus.
«Du skriver om historien, om fortiden vår og om fremtiden, den fremtiden jeg skal leve i. Noen mener du er synsk. Hvordan ser du på min generasjons muligheter? Er du like pessimistisk som de andre? Eller kan du gi oss et håp.»
«Hm … Det er leit å si det. Jeg vil gjerne være optimist, og et håp kan jeg gi deg. Jeg er ikke uenig med min klimaforskervenn Bjørn Samset, som har doktorgrad i partikkelfysikk og nettopp har utgitt bok om hvordan verden er skrudd sammen. Han håper teknologien vil redde oss, at vi kan finne måter å fange CO2 på før det er for sent. Men som jeg skriver i Homo Deus:
Vi er trolig blant de siste generasjonene av Homo sapiens. Etter titusener av år med bare svak fremgang, følger en stadig brattere utviklingskurve der vi kan ha 100 år igjen i påvente av undergangen. Med mindre, kjære ungdom – og det er viktig – at vi greier å endre menneskearten til å bli en ny type skapninger, kanskje ved hjelp av AI.»
Vi må dramatisk fornye mennesket, vi må nærme oss Guds skaperkraft, kort og godt. Vi kommer til å lære å bygge kropper, hjerner og sinn. Kyborgere eksisterer allerede. Noen genforskere mener den revolusjonerende teknikken med å klippe og lime gener (CRISPR) kan fremskynde evolusjonen mot et bedre og mindre aggressivt samfunn:
«Født sånn, blitt sånn eller redigert sånn.» Vi kan genredigere embryoer (fostre) til å bli mer empatiske, sosiale og intelligente mennesker. Hvis det likevel går galt, om vi ser undergangen komme, må vi ha troen på at det vi har skapt, kan utvikles videre av andre sivilisasjoner eller universer», fullfører Yuval som er blitt varm i trøya.
Stephen Hawking trommer på rullestolen sin og er utålmodig ivrig:
«Om vi lykkes med å skape en slik avansert intelligens, vil det være den største hendingen i menneskets historie. Da har vi virkeliggjort vårt potensial. Men en løpsk datakraft kan også ødelegge oss, det kan bli som å påkalle djevelen. AI kan finne ut at det er vi mennesker som er problemet. Og det er det jo. Det som kan gå galt og true jorden, kommer en gang til å skje. Det sier ihvertfall statistikken. Slik sett er jeg enig med Minos. Vi nærmer oss dommedag.»
«Derfor bør menneskeheten for å overleve kolonisere verdensrommet», fortsetter han. «Men for å greie det trengs AI, som altså kan gå galt. En trenger å genmodifisere mennesket til å tåle lengre opphold ‘in space’. Jeg tror vi i dag er i stand til å fryse ned embryoer i kunstige livmorer for utskyting til fjernere planeter, reiser som kan ta tusenvis av år. Vi kan konstruere roboter som ivaretar oppdragelsen. De kan utstyres med varm hud og omsorgsfull stemme. Kanskje er det vår oppgave å utbre intelligent liv til universet?»
«Det er mulig,» skyter Harari inn. «Men forut for dette, må vi gi kloden vår en siste sjanse. Under mitt nylige opphold i Silicon Valley traff jeg David Wallace-Wells, redaktør i New York Magazine. Han var opptatt av at menneskeheten aldri har opplevd en klimakatastrofe som truer dens eksistens. Derfor evner vi ikke å forestille oss alvoret. Fortsetter vi som nå med kun mindre forbedringer, blir kloden trolig ubeboelig for vesener som oss.»
«For å bidra til en oppvåkning arbeidet Wallace-Wells intenst med et manus. Jeg fikk studere deler av det og jeg mener det er en plikt å lese boka når den kommer. Han og medhjelperne synes å ha systematisert all relevant forskning. Den konkluderer med at det er mulig å unngå undergangen, men da må vi alle snarest tilpasse oss skjebnen som venter oss. Da først er det mulig å begrense litt av skadevirkningene og gjøre overlevelse som menneske og art mulig – før varmen tar oss.»
«Tilpasningen vil bety dramatiske endringer av livsførsel og ikke minst forbruk, men både politiske og sosiale hindringer står tragisk nok i veien. En form for opprør eller aktivisme, det vil si overlagte handlinger for å eliminere hinderne, vil være nødvendig for å beholde deler av jordkloden beboelig. Han sa han vil kalle boka The uninhabitable earth. Life after warming (på norsk trolig Den ubeboelige planeten). David Wallace-Wells antok at boka ville bli utgitt i de fleste land i løpet av 2019-20,» avslutter Harari.
Gerson, Elon, Emanuel, Arne Johan, Yuval og Stephen ser på hverandre – lenge. Kan jeg lese en oppgivende frykt i øynene deres? Kombinert med en blind lidenskap for teknologien som skal berge oss. De peker på Edvard Munchs omsluttende urlandskap. Det er her de har sine røtter. Men det er som om den eldgamle eika ser sorgtungt på dem. Den har fått døds-dommen. Og menneskene under har svært kort tid på seg. De må enten finne redningen eller de representerer slutten. Milos tror han skal få evig liv. Han har rett på sin måte. Intet forgår.
Mer av Historien i boken Varks verden 473 s som kan kjøpes på hg.amlie@icloud.com til kr 349,-
Varks verden - Livskapitler 