Blodmåne

Utdrag fra VARKS VERDEN

Det gamle vegguret slår tungt halv fire natt. Uff, det var som å kjenne et hardt hjerteslag. Et slag som statistisk innleder vår farligste time, vargtimen. Dødens time. Men også timen for fødsler. Det er hevdet at fullmånetid ytterligere øker døds- og fødselshyppigheten. Det er noe med kroppens tidevann. Særlige utslag skal den store supermånen gi, og enda mer superblodmånen, den vi kommer til å oppleve neste natt – 28. september 2015 – fra halv fire og utover. Månesyke blir deprimerte og/eller tipper over i kreativ galskap. Mye roter seg rundt i hodet mitt klokka halv fire denne natten.

Det blir morgen. Hjernen er nullet. Det å sove på stigende fullmåne ga ingen avklaring på hvordan jeg skal fullføre historien om Hans Adam Vark. Han har lett for å glippe, slik han gjorde allerede på første ark. Derfor vil jeg la kommende natts superblodmåne passere.

Allerede ettermiddagen før blodnatten kjenner jeg at det siger på meg, tungsinnet. Faller i anfektelser om min egen død, men dør jeg halv fire kommende natt, blir det jo ingen avslutning, ei heller bok. Kanskje bør jeg gi viven passordet? Nei, jeg må nok, som tidligere, lite på at kraften ter seg virksom.

Etter denne gysen over eget endelikt, fortsetter jeg å grunne over tiltagende kriser på jorden, dens undergang i klimakatastrofer og kriger og at vår ende blir som den golde planeten Mars. Dette i sterk kontrast til oppstandelsen på regnbuebroen slik jeg visjonerte i Referatet.

Så får jeg i saklige Aftenposten øye på en svært urovekkende henvisning om blodmåner, en såkalt tetrade. Søker nettet og får raskt for meg at denne siste av fire fortløpende måneformørkelser vil markere innledningen på endetiden, slik amerikaneren John Hagee profeterer i boka Four Blood Moons. Jeg var jo egentlig av den oppfatningen at Jesu tilbakekomst billedlig ville skje inni hver enkelt i form av opplysthet, men i min depressive tilstand blir jeg urolig for om mor kan ha hatt rett: at han vil komme igjen i skyene og holde dom. Slik han gjør i Aril og Egil Svartdahls «realistiske teateroppsetning om livet etter døden; et stykke som forteller deg sannheten om himmel og helvete, formidlet gjennom Guds, den allmektiges kjærlighet», som jeg leser på VHS-kassetten til HIMMELENS PORT & HELVETES FLAMMER. Dette ildevarslende coveret som jeg fremdeles har stående i bokhylla, merkelig nok. Domsengelen lot en luke i gulvet åpne seg, og de øldrikkende og skrålende ungdommene for lukt i ildovnen til evig pine. Skikkelig skrekk-action foran perleporten.

Etter disse destruktive bekymringene slår jeg på radioen for å finne noe mer oppløftende. Jo da, der brøler i høye oktaver Øivind «Elg» Elgenes refrenget:

«Æ sa gud hjælp mæ hjem/ Hjælp mæ hjem/ Te uansett kor æ kjæm/ De e den samme guten som søng/ Gud hjælp mæ hjem.»

Elgs kommentar: «Gud, kor d passe med den sangen en tidlig søndagsmårra.» Han synger med rå innlevelse, og det grøsser i meg. Da er det i hvert fall håp, tenker jeg.