Den nye vin

Den unge mannen rekker opp hånden. «Se der», roper han, «der oppe i treet sitter kjæresten min! Hun har hørt hva dere mener om fremtiden.»

Vetlesen sier halvt spøkefullt, men stadig mer alvorlig:

«Kanskje kvinnene vil utgjøre den nye vin. Det er deres tur nå. Jeg ser frem til et nytt studentopprør. Jeg er skeptisk til de etablerte voksne. De sitter passive og ruger i sine maktposisjoner. Kanskje det er de unge jentene som skal skyve de herskende gamlegutta over bord.»

«Jeg vil også være med i den nye tiden», sier ungdommen mens han smiler mot Vetlesen og skotter opp mot Maria.

Hun er inuk og tilhører folkeslaget inuittene, som betyr «menneskene». Hun er døpt Mary Orvekki, men bruker navnet Maria. Hun er skoleelev i Ottawa i Canada og har allerede holdt et dusin foredrag på skoler om hva som står på spill for kloden.  

«Du må komme ned fra eika og si herrene noen sannhetsord…» Men Maria avbryter ham:

«Kjære deg, folkene du sitter med, er eksperter, og jeg har ingenting å tilføye. Min målgruppe er de unge uberørte, de som jeg håper etter hvert kan organisere verden på en bedre måte. Hvis de rekker det – for vi har det travelt. Men nå må jeg fullføre et innlegg jeg skriver for skoleavisa.»

Jeg har tenksomt fulgt med på dette kapittelet i Historiens indre liv. Disse gutta er jo verdens fremste kapasiteter, dem vi setter vårt håp til, men de inngir lite optimisme om jordens skjebne. Jeg føler det selv, innen overskuelig tid vil Homo sapiens’ tid være over. I hvert fall den krigerske mennesketypen vi kjenner. Vi har ingen Gud som kan berge oss lenger. Gud bor i oss selv, tenker jeg, men vi vet ennå ikke hvordan vi skal syne ham. Kanskje det er det Maria vil. Syne guddommen i oss, det vil si det uoverstigelige, det usigelige, det som det ikke finnes ord for.

Radioen surrer og jeg hører klimaminister Elvestuen snakke om hvor bra allting går, og om den oppløftende enigheten som skal være oppnådd på siste klimamøte. Bullshit. Skonnerten Emma er brutt i to. Den ene delen er på vei mot et uttørket fossefall, den andre driver mot bakevjas krater.

Ekspertisen de seks sitter inne med, mangler jeg. Elvestuen er politiker, men mangler som andre politikere evnen til å heve seg over demokratiets muligheter. Jeg har fantasi, og mens forestillingene mine arbeider på høygir, kommer tanken på PS2. Denne funklende drømmen om den perfekt slipte diamanten der «ord ikke kan beskrive det skjønne i lysfelter som stråler i hverandre». Det er en utopi, men kanskje også Marja Orivekki huser en utopi.

PS2 kunne bare anes, men ordene fant jeg ikke. Kanskje PS2 nettopp tilsvarer AI-singulariteten. Den hellige gral som katarene mente de hadde kunnskap om. Kanskje den var intuitiv. At mennesket er i stand til å skape en optimal utgave av seg selv ut fra tanken om at hvis evolusjonen har gjort oss stadig mer kreative, hvorfor skal vi ikke da kunne bruke evnene enten det gjelder å klippe og lime gener eller å skape en intelligens som vipper oss over AI-terskelen. At vi blir i stand til å høyne materiens frekvenser inntil lys, til selv å bli Gud, den ytterste oppfyllelse av skaperverket? Gjenskape lyset som ble til form gjennom big bang. En evolusjonskraft som ikke lar seg stoppe, tross blindspor og dommedagsklokker. Kraften som før eller senere vil te seg virksom og føre oss til kilden for all visdom. Tør vi la være å prøve?

Ordene fant jeg ikke, bortsett fra en periferi:  Sqvarken.      Var det ikke noe om at den som ser «Gud», dør? Jeg døde ikke. Men så har jeg heller ikke sett, bare ant.

Mer av Historien i boken Varks verden 473 s som kan kjøpes på hg.amlie@icloud.com til kr 349,-